top of page

   DEN GANG RALLARNE SØKTE KNOG VED ANLEGGENE I ASKIM

                av Josva Thømt

Solbergfoss 1918 (Askim historielags bildesamling)

Mil etter mil ruller toget av sted.Det snor seg gjennom tunneler,over bruer - på hvinende hjul jager det gjennom trange pass og fjellskjæringer.Stadig skifter landskapet karakter.

Passasjerene føler seg trygge og sitter og dupper av i kupèen. Den ensformige klapringen av hjulene gjør dem søvnige.Men hvem ofrer en tanke på at hver meter av de strekninger de reiser gjennom har kostet arbeid,slit og kanskje farer? Når det elektriske lys tennes er det liksom så naturlig og liketil.Det er jo bare å skru på bryteren,og da skal lyset være der.De fleste vet sikkert lite om alle de store og små detaljer som må til før strømmen kan settes på.Men alt som finnes av jernbaner,veier og kraftanlegg er nå engang skapt av menneskehender,og det ligger tusener av og atter tusener av dagsverk bak slike anlegg.Fossens og naturens utemmede krefter har i tusener av år fulgt sine egne veier,men er nå tvunget ut av sine baner og skal tjene menneskene.Men disse tusener av års hevd har ikke vært lett å fravriste naturen,det må innsikt,kløkt og arbeid til for å greie det.

Ved de store kraft-og jernbaneanlegg var det rallarne hørte hjemme.De kunne ikke tenke seg annet arbeid,og drev omflakkende tilværelse fra anlegg til anlegg.De fleste var svensker,men det var også finner og mange nordmenn.De fleste kjente hverandre,de hadde "råkat sammans förut" ved anleggene sør- og nordpå.Når det gikk rykter om at et eller annet stort arbeid skulle begynne,enten det gjaldt anlegg eller jernbanebygging,da kunne en være sikker på at rallarne fant veien.De hadde sine egne uskrevne lover disse karene,og en moral noe utenom det vanlige.Kameratskapet var ubrytelig,og solidariteten ukrenkelig.Uoverenstemmelser ble som regel ordnet opp uten innblanding fra øvrigheten.Det hendte at politiet måtte skride inn,men det var ikke ofte.Det var en hovedregel at slikt ville slusken selv "ta reda på". Det ble øvet streng justis og kort prosess.Ved de store anleggene var det som regel bygd brakker.Her var det som oftest 4 store saler med plass til ca. 30 senger.Det var også vanlig med kokkelagsbrakker.Her var alt felles,og utgiftene ble fordelt på antall personer.I første etasje holdet brakkesjefen og kokka til.De hadde ett rom og kjøkken.Hushjelpen eller "kokkongen" som hun vanligvis ble kalt,hadde sitt eget lille kneppkammer på innsiden av kjøkkenet.Og endelig var det en stor stue som ble brukt til spisesal.I annen etasje var det innredet 4 rom med plass til 4 mann i hvert.Det var ikke alltid at brakkesjefen og kokka var ektevigd,men slikt ble aldri snakket om.Hvis kokka kunne lage mat,så var alt som det skulle være.Og maten var som regel god,for det var ikke knussel der i gården.To ganger i uken var det ertesuppe kokt på sprengt flesk.Det var både timian og krydder i den,så ingen kunne klage i så måte.Det ble aldri snakket om hva dette og hint kostet,maten skulle være god,og dermed basta.I kokkelagsbrakkene var det sjelden bråk og spektakkel,dette forhindret brakkesjefen.Dessuten følte busen seg mere i familie der.Brakkesjefen var som skipperen på en skute,her var det han som bestemte,og han ble som regel respektert.Men til anleggene kom også parasitter rekende,de likefram teftet at der var det noe å hale.Det var profesjonelle pokerspillere og gauker,og i disse kjølvann kom halliker og horer.Alle kom med de samme uredelige hensikter.I kokkelagene holdt brakkesjefen slikt unna.Det ville vært en skam for kokkelaget om det var blitt holdt hus til denslags.Ved anleggene var "Røros-Rakel" og "Vosse-Britha" trofaste til å møte opp på lønningsdagene.De hadde sine faste kunder,men de mest renhårige av rallarne tok seg heller en bytur.Noen av dem kom igjen,andre ikke.Etter slike turer var de "blakke".Det hendte ikke så sjelden at de måtte ta "loffen" fatt å gå på sine bare ben tilbake til "knoget".Alt var gått med av både penger og løsøre på disse turene.Dresser ofg frakker var havnet hos "onkel",og de så temmelig loslitte ut etter en slik generalrangel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så var det å begynne forfra igjen.De fikk låne noen kroner av "kompisene",og tok ut så mye ekstraforskudd som det lot seg gjøre,og så hanglet og gikk det til neste lønningsdag.De hadde uroen i seg disse karene.Når de hadde vært på et anlegg så lenge at de hadde mottat et oppgjør eller to,da ville de helst se seg om etter "annat knog".

1915

Solbergfoss er det siste av de tre store kraftanlegg som ble bygd i Askim.Det ble påbegynt 1913med en del forberedende arbeider.I den første tiden gikk alt arbeid for seg med håndkraft.Løftekraner,luftboring og annet teknisk utstyr kom siden til etter hvert.Til å begynne med ble fjellet tatt ut for håndboring,og steinene ble dratt opp på trallene etter "slisker".Det var en egen stemning ved Solbergfossen den første våren.Over alt hørtes en rappe feiselslag,det var både "enpikkere" og "postfeislere" med.En hørte oppsangen fra dype mannsstemmer når de tunge løft ble tatt.På alle knauser så en busserullkledte menn,menn med bredbremmede hatter og oppbrettete skjorter.På de hårete bryst skimtedes blå tatoveringer av kvinner,seilbåter og to kraftige hender som symboliserte enighet og ubrytelig troskap. I et fjell-lag var det gjerne fra 7 til 12 mann.Hvert lag hadde sin bas.Basen hadde 10 øre pr.dag i ekstragodtgjørelse for hver mann.Basen tok som regel ut sitt mannskap selv.Det var helst folk han kjente fra andre anlegg,eller som andre i laget gikk god for som dyktige karer.Når en skulle gå inn med "stull" (en liten tunnel),måtte det folk til som kunne "slå en engelskmann", d.v.s at borestålet ble holdt oppover så slaget på "bornakken"  kom fra undersiden.Det ble brukt "enpikker" med stropp om håndleddet for å lette arbeidet. "Engelskmann" ble regnet for å være vanskelig å bore,og til den slags arbeid måtte det øvede folk til.Det var også andre benevnelser på hvordan borstålet skulle holdes.Det var "stander", "ligger" og "halljelling".Hullet måtte bores etter fjellets beskaffenhet.Basen bestemte derfor hvordan "ansettet" skulle være.Det var forøvrig en hel masse av underlige benevnelser på saker og ting.Dynamitt kaltes "gubber".Lastokken som skjøv sprengstoffet i borhullet het "pjask".Sprekker i fjellet-"slepper",kjettinger-"slaver".Når "slaven" ble hengt over krankroken,het det "å slå lensmannen".Der krankroken var festet-"høna".Å feste eller gjøre fast kaltes "huke" o.s.v. Det var en variasjon av en annen verden,og et språk så sammenfiltrert at det var uråd for en nykomling å begripe hva alt dette var for tullprat.Det hendte derfor at nybegynnere måtte gå den forsmedelige vei opp til materiallageret for å låne både "ansett" og "bånnslepper".Men var de blitt lurt et par ganger,så ble de jo kloke av skade etter hvert.Og litt om senn kom de inn i miljøet,og lærte både busen og språket deres å kjenne.Anleggskarene kunne banne og sverge noe forskrekkelig,men hvis en unggutt ville gjøre seg kjekk ved å benytte de samme sterke uttrykk,så ble det ikke tålt.Da fikk han snart høre at han var en "skitpojke" og en "bonddreng" og mere til.En måtte helst være fullbefaren bus hvis en skulle benytte den slags uttrykksformer.Det var sjelden at rallarne røykte pipe.Nei,det måtte være "Svensk snus nr.1".Når de tok seg en pris,slo de lett og elegant på snuslokket,grep så ned i esken,og med øvet ferdighet anbrakte de snusen innunder overleppen.De knipset så av fingrene,og la snusdåsen tilbake i "västfickan" igjen.Seg i mellom var de rettskafne og betalte tilbake hvert øre de hadde lånt av kompisene,men når det gjaldt "hyran"(husleien) og "knallen"(kjøpmannen) tok de det ikke så nøye.Handelsmannen kunne gå ut i fra at den dag de sluttede ved anlegget,kunne han ta "fiskerett" for sitt tilgodehavende.Det ble da som oftest slik at anleggskarene måtte undertegne trekklister for i det hele tatt å få kreditt hos kjøpmannen.Beløpet ble så trukket av selskapet,men som oftest ble det både ståhei og leven da karene påsto at "knallen" hadde skrevet på dem både det ene og det annet som de nektet å ha fått.

Gamle Sjöberg var bas og en "jäkla renhårig bas förstås".Han skjelte på "ingenjöret" og "syning" men mot "grabbarne" var han aldri "elak".Men basen var sta og stri som en bukk,og hadde han først sagt en ting så måtte det lystres.En gang hadde han skutt et riktig storskudd,og flere av de største steinene måtte "sprettes"(gjøre mindre) for å få dem opp på trallene.Basen ga beskjed om at den og den steinen skulle "sprettes".Et par av karene gjorde innvendinger,og mente at i hvert fall en av de steinene han hadde utpekt skulle de klare å få på trallen uten å sprenge den.Basen svarte bare kort og godt at den skulle "skjutas",og dermed basta.Vel,det var ikke noe mer å si til det,og to mann begynte å bore hullet og ble ferdig like før frokost.Nå var det alltid slik at basen skulle foreta ladningen og tenne lunten,og gamle Sjöberg ruslet opp til skogholtet for å hente sprengstoffet.I mens fant karene på at det skulle være moro å holde litt grin med gammel`n.De kastet seg derfor på steinen alle mann,og med forenede krefter og mye bråk fikk de den omsider opp på trallen og kjørte den på tipp.De gledet seg allerede til å se fjeset på basen når han oppdaget at steinen var vekk.det varte heller ikke lenge før Sjöberg kom drassende nedover med "gubber",lunte og fenghetter,og så begynte han å lade borhullene.Han gikk fra stein til stein og ladde meget omhyggelig.Alle sto spent og ventet på hva som nå ville skje.Basen lot seg ikke merke med det minste.Han la inn en ekstra stor pris snus under leppen,gikk rolig som om ingenting hadde hendt,ut på tippen,fant steinen og ladde den med samme irritable langsomhet,tente lunten og ropte-"VARSKO HER".Når basen hadde sagt den skulle "skjutas,så måste den skjutas,förstås".Karene inne i skjæringen sto bare og måpte,dette hadde de tross alt ikke forutsett.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gamle Sjöberg var i alle måter bra etter lagets mening,og han satte seg i respekt både hos over-og underordnede.Men stygg var han,det er ikke synd å påstå.Naturen hadde ikke vært særlig gavmild når det gjaldt utseende på den gamle rallaren.Han hadde ett øye,det andre var skutt vekk.Håret var gult og hang i tafser.Ørene var store og framstående,og i kjeften hadde han bare en huggtann på hver side.Kinnskjegget lå som en smal stripe fra det ene øret til det andre,mere skjegg hadde han ikke.Når "Røros-Rakel" kom på besøk måtte han betale dobbel takst for å være hennes venn.Det måtte han antakelig fordi han var så stygg.Ja,ho "Røros-Rakel" gjorde da forskjell hun også.Sjöberg var bas i storskjæringen der som bassenget nå ligger.Fjellet her var endel av Tyrihjellåsen og var ca.40 meter høyt.De som boret måtte delvis henge i tau og støtte bena inn mot fjellsiden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så var det en dag da Sjöberg selv skulle renske fjellet for løse steinblokker.Hvordan det egentlig gikk til ble aldri kjent,men sannsynlig var vel tauet for dårlig festet,for Sjöberg rutsjet nedetter fjellsiden og havnet i bunnen av skjæringen.Han var ille tilredt,og alle forsto at nå sto den gamle basen foran sin siste store reise.Da han lå der på sykebåren gløttet han på det ene øyet og sa:"Låta mig få en pris snus pojkar".Hjelpsomme hender besørget snusen under overleppen hans.Dette var det siste ord han sa i dette liv.Han ble kjørt til Spydeberg stasjon og videresendt med toget til Kristiania,men på veien døde han.I hele sitt omflakkende liv hadde han bestandig vært en fri mann og han døde da også som det sømmer seg for en gammel rallar.Slike var de alle sammen.Ingen skulle si om dem at de var feige.De fryktet ikke farer,ikke mennesker,selv ikke døden skremte disse menneskene.I hvertfall lot de seg ikke merke med noe.Men de viste respekt for døden og aktelse for de døde.

 

Storskjæringen,Bassenget

Den store grushaugen fra Storskjæringen/Solbergfoss ca 1920

Sluskene i Solbergfoss ca 1916. Sittende foran: Sigurd Ek,nr 2 fra venstre stående: Karl Skogsberg,nr 3:Gustav Nilsen,Nr 5:Johan Skogsberg.

(askimlinjene.com fotosamling)

bottom of page